Statens krevende rolle

Er tilstrekkelig behandlingskapasitet for farlig avfall en del av landets infrastruktur som staten har ansvar for å få på plass? Eller er det et forretningsområde der private aktører etter hvert vil komme opp med de løsninger som markedet etterspør? Dette spørsmålet har blitt påtrengende aktuelt etter at det såkalte ekspertutvalget la fram sin rapport 4. november.

Temaet behandling av farlig avfall har en relativt kort historie i landet, bare rundt 30 år. Bellonas tønnegraving på slutten av 80-tallet dokumenterte ytterst mangelfull håndtering, og farlig avfall ble et hett politisk tema. Det ble først forsøkt å få industrien selv til å etablere den nødvendige behandlingskapasitet, men etter noen års resultatløs tautrekking tok staten ansvar. Daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen etablerte selskapet Norsk Avfallshåndtering AS (senere NOAH) og sørget i 1993 for å kjøpe Langøya rett foran nesa på det amerikanske konsernet Waste Management.

Men de politiske vindene skifter, våre folkevalgte ble rundt årtusenskiftet opptatt av å redusere statens engasjement på diverse områder. I eierskapsmeldingen, som Bondevik II -regjeringen la fram våren 2002, ble det foreslått salg av NOAH. Og slik ble det, anlegget for behandling av organisk avfall i Brevik ble solgt temmelig billig til Norcem samme år, mens Langøya ble solgt til Gjelsten Holding i april 2003, for 80 millioner kroner. Også dette fortoner seg billig i dag, selskapet har hatt et årsresultat på mer enn 100 millioner alle de fem siste årene. Men Gjelsten overtok også en gjeld på rundt 150 millioner, staten hadde for å si det mildt ikke klart å gjøre butikk ut av sin spesialavfallsbehandling, som det het den gang.

Det er også en del av bakteppet at Miljødirektoratet har utvidet NOAHs konsesjon i flere omganger, og gitt NOAH adgang til å ta imot store mengder importert avfall og i tillegg den relativt harmløse fraksjonen forurenset jord. Det går dermed an å hevde at myndighetene har lagt til rette for en rask oppfylling av det unike deponivolumet på Langøya. Men noen overraskelse burde det ikke være, Bjørn Rune Gjelsten sa i et intervju med Kretsløpet i 2003 at deponeringen på Langøya ville bli avsluttet og øya tilbakeført «om 15-20 år». Nå har det altså gått 16.

Miljødirektoratets anbefaling har helt siden saken kom opp vært at NOAHs opplegg med deponering i Dalen gruver i Brevik er det beste alternativet. Og det sist presenterte opplegget, med fortsatt avfallsbehandling på Langøya og inntransport av stabilisert materiale fra «baksida», er slik at lokalbefolkningen knapt hadde merket aktiviteten om de ikke visste om den. Det hjelper imidlertid lite, når Norcem har snudd og vil drive kalkstein i gruvene til 2040, og vurderer samdrift som helt uaktuelt.

Dermed er et videre liv for Brevik-alternativet avhengig av at staten bruker storslegga, nemlig eksproprierer gruvene og fremmer en statlig reguleringsplan. Det er nærmest utenkelig med den nåværende regjeringen, og ekspertutvalgets klare råd er da også å tenke i andre baner. Men historien viser at det er naivt å tro at markedet kommer opp med fullgode løsninger på dette vanskelige problemet uten solid offentlig medvirkning. De siste ukenes aktivitet tyder på at regjeringen nå heldigvis begynner å forstå det.

Se tidligere leder-artikler
ABONNER PÅ VÅRT NYHETSBREV Abonner når for å bli varslet om de nyeste nyheten